BARN

Jeg er ikke født ennå.

Det er det som er problemet.

Det er derfor hun sitter der på den måten, med den rynka i panna, sjøl om hun egentlig er for ung til å ha den. Hun fikk akkurat vite det av legen. At hun skal ha meg. Hun veit ikke hva hun skal si. Hun går ikke rett hjem sånn som hun burde. Hun ringer ikke faren min for å fortelle. Hun har gått veien langs elva, og nå har hun satt seg på den steinen og der sitter hun. Hun lurer på om hun vil ha meg. Hun lurer på om hun skal ringe opp legekontoret igjen og bestille en time for å ta meg bort.

Jeg står og ser på henne og alle kvalene hennes.

Nesten ingen av dem handler om meg.

Det er slik kvaler fungerer. De handler om en sjøl.

På veien ned til denne steinen gikk hun forbi den gamle barneskolen sin.

Det hjalp ikke på. Det fikk henne til å tenke tilbake. Hun satt ved den samme pulten der i alle år. De har pussa opp, men hun ser ikke det nye. Hun ser rett gjennom tilbygget og de nymalte veggene. Hun ser rett tilbake på det som var. Alt det hun ikke forsto den gangen.

Jeg trur hun tenker at ei som henne ikke burde få barn.

Hun sitter der og lurer nok på om at hun er på vei til å reprodusere sine egne mareritt.

Jeg trur hun tenker at om hun bestemmer seg for å beholde meg, så vil alt det samme skje på nytt igjen. Bare hør nå som hun endelig plukker opp mobilen og ringer faren min:

UNG KVINNE

Hallo?

UNG MANN

Hei?

BARN

Det skurrer i faren min sin ende fordi han knapt har dekning.

UNG KVINNE
Hvor er du?

UNG MANN

Jeg har vært oppe på fjellet og fiksa på reingjerdet.

Jeg er på vei nedover til bygda igjen nå.

UNG KVINNE

Å.

UNG MANN

Var du hos legen?

UNG KVINNE

Ja.

UNG MANN

Hva sa han?

Det var ingenting alvorlig, vel?

UNG KVINNE

Jo.

Lajla ser bestevenninna si Sara forandre personlighet etter et seksuelt overgrep. Sara vil ikke fortelle hvem som står bak, men Lajla klarer ikke la det ligge.

Skrevet med ungdom som primær målgruppe.

Premiere i 2023.

LAJLA

Det er ikke jeg som er hovedperson i denne historia.
Ikke egentlig.

Men det er jeg som skal fortelle.

Og da blir det også jeg som bestemmer, på en måte, hvem som betyr noe og ikke.

Hun der.

Peker på Sara

Hun er bestevenninna mi.

Og det er henne dette skal handle om.

Og hvis du hadde spurt henne, før hele denne historia begynner, om hvem hun er, ville hun svart noe sånt:

SARA

Jeg heter Sara.

Jeg skal bli lege.

Jeg er best i klassen i matematikk og naturfag.

Og gitar.

Men det er bare en hobby.

Det er alt, trur jeg ...

Jo, også, at jeg bor hos tanta mi fordi mamma ikke har det noe bra for tida.

Det er greit, det.

Alle kan ha det tøft i perioder, ikke sant?

LAJLA

Og så har du kjæreste.

SARA

Det stemmer.

Han heter Lemet.

Bestevenninna mi, Lajla, hater han.

LAJLA

Jeg hater han ikke.

Jeg bare synes ...

Ja, at du fortjener bedre, liksom.

SARA

Lemet er grei mot meg.

Du veit ikke hvordan han er når vi er aleine.

LAJLA

Ja, Lemet er sikkert grei mot Sara.

Men mot alle andre oppfører han seg som en forvokst drittunge.

Han droppa ut av videregående i fjor.

Nå jobber han deltid på Rema 1000.

Og ikke si til Sara at jeg sa det, men han har fett hår hele tida.

Og hun er mye penere enn han.

Bare se på henne.

Peker på Sara

Og se på han!

Peker på Lemet

LEMET

Mutt ansiktsuttrykk

Jeg skjønner ikke hva som er galt med å jobbe på Rema 1000.

En familie tar imot en ung, mindreårig flyktningjente. Ankomsten hennes gjør at det snart slår sprekker i fasaden. Til sist smeller det. Hvor villige er vi til å hjelpe når det virkelig koster noe av oss? Og kan en som står i evig takknemlighetsgjeld noen sinne bli fri?

Iscenesatte lesninger på Textes sans frontières (Luxembourg) i 2020, Mousson d'Hiver (Frankrike) og Festival d'Avignon (Frankrike) i 2021.

JENTA

Dette er ikke mi historie.

Jeg er ikke engang fortelleren.

KVINNA

Jeg mangla noe. Nei, vent. Det var ikke det. Jeg trengte noe. Det var derfor jeg kontakta flyktningmottaket. Jeg hadde lest og sett og hørt så mye fælt. Det var derfor jeg spurte dem. Jeg vil så gjerne gjøre noe, sa jeg. Hva kan jeg gjøre?

MANNEN

Det er alt det snakket hennes, hehe... Hele tida, konstant, som om stillhet er farlig. Jeg har sagt det til henne. Pust med magen.

JENTA

Og jeg, jeg blei en del av denne historia, uten egentlig å ville det.

KVINNA

På mottaket spurte de om familien min. Jeg sa at jeg var gift, men hadde vært hjemme med sønnene mine. Og at jeg hadde fått dem i et tidligere ekteskap. Jeg sa at mannen min tjente godt nok for oss begge. Jeg sa at jeg likte å være mor. Jeg mener det også. Jeg liker å være mor. Det er meningsfullt. Selv nå, nå som de er større. De gir så mye mer mening enn et arbeid ville gitt.

MANNEN

Hun klarer ikke holde styr på dem. Hva hun legger i ordet oppdragelse, er for meg et mysterium...

Kort latter

Det er i alle fall ingen korrekser, så vidt jeg har sett. Hun lar dem holde på som de vil.

YNGSTESØNNEN

Han trur han er faren vår.

ELDSTESØNNEN

Jeg orker ikke trynet hans lenger. Jeg sover andre steder.

JENTA

Det er alt jeg er.

En del av ei historie som tilhører andre.

En familie på fire flykter fra krig, fengsling og utrygghet. Men freden som møter dem i det nye landet er øredøvende på et helt annet vis.

For når det praktiske er ordnet, og livet endelig skal leves, starter plutselig en annen type kamp enn den de flyktet fra. Her må de kjempe for å finne seg til rette og akseptere minnene fra hjemlandet.

Premiere på Nationaltheatret 14. mars 2020 (kansellert pga korona). Omgjort til lyddrama av Nationaltheatret januar 2021.

HUN

Jeg skjønner ikke dette stedet.

Det er så rolig.

MANNEN

Er det ikke fint?

HUN

Jo, men det er noe som lurer under.

Og hun Alice, som jentungen leker med –

MANNEN

De er bare barn.

HUN

Du skjønner ikke.

MANNEN

Hva er det jeg ikke skjønner?

HUN

Det er for rolig her.

Jeg trur ikke på denne roa.

Det er en kamuflasje.

En avledningsmanøver.

Og hun der Alice, se!

Nå springer de mot skogholtet igjen –

Det er ikke sånn det skal være.

MANNEN

Du må sette deg et øyeblikk.

Slappe av.

HUN

Ja, da.

Pause

Og jeg skal ordne med te snart.

Jeg skal begynne å lage system på kjøkkenet.

Kanskje få tak i noen frø.

Få planta noen urter.

Det skal jeg gjøre.

Hvis bare jentungen kunne holdt seg inne –

Jeg kan ikke bare la henne løpe vekk.

Fra begynnelsen av 1800-tallet og til godt ut på 1900-tallet ble utvalgte stammer og urfolk, deriblant samer, sendt på turné i Europa og USA. I tradisjonelle klær, med lavvo og reinsdyr, ble de i dyrehager utstilt for nysgjerrige skuelystne. I Human Zoo følger vi en samisk families reise fra åpne vidder til inngjerdede områder, som stadig blir trangere og trangere. Forholdet mellom mor og far skranter. Bestemor har begynt å hoste faretruende mye. Sønnen plages av tilskuernes blikk. Og dattera stiller spørsmål de voksne har vanskelig for å svare på. Jo smalere rommet utenfor blir, jo tydeligere blir gnisningene mellom familiemedlemmene.

Det samiske nasjonalteatret Beaivvas setter opp Human Zoo høsten 2019, premieren finner sted på Nationaltheatret i Oslo 4. oktober. Turné i Norge, Sverige og Finland høsten 2019.

DEN ELDRE KVINNA

Det er ei ny tid.

Nye grenser, andre beiter.

En nysgjerrighetenes tidsalder.

GUTTUNGEN

Det var ei anna tid.

Det hadde ikke skjedd i dag.

JENTUNGEN

Jeg husker ennå da han banka på.

MANNEN

Og hva er det han mener egentlig?

KVINNA

At folk er nysgjerrige.

De vil se hvordan vi lever i nord.

MANNEN

Vi lever vel som alle folk.

KVINNA

Men de vil se.

Det er ikke første gang.

Han har gjort det før.

MANNEN

Vi er vel som alle andre.

Si at han får banke på ei anna dør.

Si at han kan ha seg vekk.

KVINNA

Jeg sa ja.

Ei mor, en sønn og ei datter forsøker å skape en hverdag i farens fravær. Han er politisk opprører og har
gått i skjul. Myndighetene vil imidlertid ikke la mora være, og tar henne inn til stadig nye avhør. En dag kommer hun ikke lenger hjem. Hvordan skal familien klare seg? Hva koster kampen for demokrati på det
personlige plan?

Iscenesatt lesning på Nationaltheatret høsten 2018.

JENTUNGEN

Mamma sier at det ikke er riktig å lese om de der erobrerne.

De tar over ting som ikke er deres.

GUTTEN

Har jeg bedt om din mening?

JENTUNGEN

Pappa gjør ikke det.

Pappa gjør det motsatte.

Pappa vil ta tilbake det som er vårt.

GUTTEN

Pass dine egne jævla saker.

JENTUNGEN

Trekker pusten

Hun er ikke kommet hjem ennå.

Stillhet. Gutten reiser seg opp. Trekker liksom likegyldig på skuldrene.

GUTTEN

Hun jobber bare litt seint.

JENTUNGEN

Farmor spurte etter henne.

Kort stillhet.

GUTTEN

Men farmor har jo aldri styr på noe.

JENTUNGEN

Men jobben slutta for ei stund sia, da.

GUTTEN

Hva så?

Slutt å mase.

Gutten går til vinduet, kikker kort, liksom tilfeldig ut. Han ser på klokka.

GUTTEN

Hun er sikkert og handler. Mye folk ute nå.

JENTUNGEN

Jeg så to politimenn utafor skolen.

GUTTEN

Og så?

JENTUNGEN

De har jo spurt etter henne.

GUTTEN

De vil bare skremme.

Gutten går enda en gang til vinduet, kikker ut. Han ser på klokka.

Han ser fort på Jentungen, før han leter opp boka si igjen, blar fort og hektisk gjennom

den.

JENTUNGEN

Og hva hvis hun –

GUTTEN

Faen, alltid skal du overdrive –

JENTUNGEN

Men de tok inn mora til han nabogutten selv om hun ikke visste noe –

GUTTEN

Ti stille!

Jeg leser.

Stillhet. Gutten blar fra side til side, lukker boka hardt. Han går til vinduet, kikker ut.

Jentungen går også bort dit. De ser ut sammen.

Lang stillhet.

JENTUNGEN

Lavt

Hva er klokka nå?

GUTTEN

Like lavt

Det begynner å bli seint.

For å sikre norsk suverenitet i de nordligste områdene i landet, la norske myndigheter ned bygdeskoler og bygde nye, større internatskoler. Slik ble samiske, kvenske og norske barn tvunget til å flytte hjemmefra i skolealder, og forbudt å snakke sitt eget morsmål. Denne sceneteksten er basert på vitnesbyrd fra foreldre, barn og lærere som ble sterkt merket av de norske myndighetenes assimileringspolitikk.

Iscenesatt lesning på Norsk dramatikkfestival i juni 2017. Premiere på Cinnober Teater i Gøteborg i 2020 (omgjort til digital versjon på grunn av korona).

LÆRERINNE

Helvetes unger.

Jeg klarer ikke med dem mer –

Jeg brøler meg hes.

UNGDOM

Og husmor lar meg hvile på rommet mens de er der ute.

Uff som de er slemme med deg!

UNGGUTT

Jeg klarer ikke slutte å le.

"Lappjævelen skal holde munn!"

Det bare bobler opp i meg.

Skolemester er så rød i ansiktet at huden skal til å revne og ilsken komme ut og ta strupetak på meg. Men jeg ler, jeg ler, jeg ler.

"Slutter ikke lappjævelen nå, blir det ekstra slag!"

"Frem med hendene!"

LÆRERINNE

Det er ikke det at jeg liker å hente frem spanskrøret.

I alle fall ikke i starten.

Det er bare det at ingenting går hvis ikke –

Disse ungene –

Kommer fra vidder og avkroker, ytterst ute i dette ingenting-et.

De forstår ingenting.

De vil ikke forstå.

Jeg bare –

Det er ingenting annet –

Slå det inn i dem –

UNGGUTT

Slå det inn i meg.

PIKEBARN

Sauen, sauen.

UNGDOM

Hva er det du – gjør?

LÆRERINNE

Og det nytter ikke hvis slagene er for forsiktige.

UNGGUTT

Frem med hendene og slå det inn.

PIKEBARN

Men spiser Sauen annet enn gress til middag?

UNGDOM

Jeg vil bare – hvile –

UNGGUTT

Slå det inn, slå det inn.

LÆRERINNE

Hardere og hardere til de forstår.

MOR

Er de gode mot han der på internatet, tror du?

Finnmark 1944-1945. Andre verdenskrig går mot slutten, og russerne er på vei. Hitler beordrer benyttelse av den brente jords taktikk. Syv stemmer forteller sin historie fra denne tida.

Iscenesatt lesning på Norsk dramatikkfestival 2015.

Nominert til Ibsenprisen i 2016.

FORTELLER

28. oktober 1944.

SOLDAT

Uff, som du hoster, Marie.

FORTELLER

Hører ekkoet av Hitlers stemme helt hit. Brenn, raser, sett ut miner. Lag en felle av det der landskapet.

GÅRDSKONE

Det er akkurat som om det rister i jorda under meg.

ELDRE KVINNE

Hvem er det? Hvem kommer? Hvem er dere? Hva? Jeg skjønner ikke hva dere sier – Alfred, Alfred – hvem er disse uniformene? Finn Alfred for meg! – en sky, en vind av soldater – la meg være! Sønnen min skal komme, han tar meg med – slipp meg! – slutt å rope!

FORTELLER

Elleve, tolv tusen hus i brann.

JENTUNGE

Mor og far og onkel og alle sammen ser vi det ryke øverst i dalen og mor og far og onkel og alle sammen tar vi med oss det vi kan og løper og lister oss på samme tid gjennom skogen. Hysj, sier mor før jeg rekker å åpne munnen. Hysj på deg. Og det er iskaldt for jeg glemte å ta på meg lestene. Nå leker vi stilleleken, hvisker far.

FORTELLER

Fire tusen syv hundre fjøs og uthus.

GÅRDSKONE

Hei dere! Dere må skyte kyrne! De kan ikke bare stå der! Det er pinsel! Skyt kyrne så slipper de å sulte i hjel! Men hør da, skyt kyrne, skyt kyrne! Slipp meg! Jeg skal gå, men hør da! Skyt kyrne!

FORTELLER

To hundre og tretti industribygninger, fire hundre og tjue forretninger, tre hundre og seks fiskebruk, femtitre hoteller og gjestgiveri.

JENTUNGE

Det er den lengste stilleleken jeg har lekt, nå vil jeg sove, jeg er så trøtt, men onkel og far lytter etter tyskerne og det hjelper ikke at mor bysser meg, og det banker, det banker, jeg vet ikke hvor all bankinga kommer fra, hjertet sikkert, og da er jeg fortsatt levende, og jeg vet ikke hvilket dyr jeg skal være, jeg er bare meg, i skogen, musestille, er jeg bare meg.

FORTELLER

De brenner skoler. De sprenger Tana bru. Administrasjonsbygningene blir tatt av flammene. Tjueen sykehus og sykestuer blir aske. Farger fylket grått. Nå er det ikke lenger farger mellom bergene, den tøffe, steile naturen.