Teater

Human Zoo (2019)

Fra begynnelsen av 1800-tallet og til godt ut på 1900-tallet ble utvalgte stammer og urfolk, deriblant samer, sendt på turné i Europa og USA. I tradisjonelle klær, med lavvo og reinsdyr, ble de i dyrehager utstilt for nysgjerrige skuelystne. I Human Zoo følger vi en samisk families reise fra åpne vidder til inngjerdede områder, som stadig blir trangere og trangere. Forholdet mellom mor og far skranter. Bestemor har begynt å hoste faretruende mye. Sønnen plages av tilskuernes blikk. Og dattera stiller spørsmål de voksne har vanskelig for å svare på. Jo smalere rommet utenfor blir, jo tydeligere blir gnisningene mellom familiemedlemmene.

Det samiske nasjonalteatret Beaivvas setter opp Human Zoo høsten 2019, premieren finner sted på Nationaltheatret i Oslo 4. oktober.

DEN ELDRE KVINNA
Det er ei ny tid.
Nye grenser, andre beiter.
En nysgjerrighetenes tidsalder.

GUTTUNGEN
Det var ei anna tid.
Det hadde ikke skjedd i dag.

JENTUNGEN
Jeg husker ennå da han banka på.
MANNEN
Og hva er det han mener egentlig?
KVINNA
At folk er nysgjerrige.
De vil se hvordan vi lever i nord.
MANNEN
Vi lever vel som alle folk.
KVINNA
Men de vil se.
Det er ikke første gang.
Han har gjort det før.
MANNEN
Vi er vel som alle andre.
Si at han får banke på ei anna dør.
Si at han kan ha seg vekk.
KVINNA
Jeg sa ja.

Understrømmer (2018)

Ferdinand vokser opp i en fattig fiskerfamilie, og må slutte på skolen som ung for å bli fisker. Det er en krig på havet, og snart også en krig på land. I Norge som enda ikke ligner dagens, skal han vokse opp og kjempe mot.

Det er tre uker siden jeg fylte tolv.
Far sier: I morgen er dagen. I morgen blir du med ut på sjøen. Fra i morgen av, Ferdinand, så er du
fisker. Jeg sover ikke den natta. Jeg ligger og hører på pusten deres. Og når jeg er sikker på at alle
sover, sniker jeg meg ut til vedkassa. Det ligger ikke mye der. Det er seinsommer, vi fyrer mindre. Det
var her jeg brukte gjemme meg da vi lekte gjemsel før. Ingen fant meg.
Jeg kryper oppi.

Pappa er (2017)

Ei mor, en sønn og ei datter forsøker å skape en hverdag i farens fravær. Han er politisk opprører og har
gått i skjul. Myndighetene vil imidlertid ikke la mora være, og tar henne inn til stadig nye avhør. En dag kommer hun ikke lenger hjem. Hvordan skal familien klare seg? Hva koster kampen for demokrati på det
personlige plan?

JENTUNGEN
Farmor sier at jeg skal be til Gud, men det vil jeg ikke –
Men kjære pappa, kan du høre meg?
For du er mye kortere unna enn Gud, egentlig, sjøl om jeg ikke vet ordentlig hvilket fjell du gjemmer deg i, og hvem som er sammen med deg, men pappa, nå har de tatt mamma, soldatene, kan du ikke komme og krige mot dem her, så de slipper henne løs, pappa, kan du ikke komme tilbake, og være sammen med oss, da slipper de mamma, men pappa, ser du lik ut nå? Kjenner jeg deg igjen fra bildene? Hva gjør du nå, pappa?
Hvor er du nå?
Stjeler du?
Skyter du?
Dreper du?
Er det du som har henta mamma?
Hvorfor henta du ikke oss?
Kan noen hente oss?

Internert (2016)

For å sikre norsk suverenitet i de nordligste områdene i landet, la norske myndigheter ned bygdeskoler og bygde nye, større internatskoler. Slik ble samiske, kvenske og norske barn tvunget til å flytte hjemmefra i skolealder, og forbudt å snakke sitt eget morsmål. Denne sceneteksten er basert på vitnesbyrd fra foreldre, barn og lærere som ble sterkt merket av de norske myndighetenes assimileringspolitikk.

Hadde premiere på Norsk dramatikkfestival i juni 2017.

UNGGUTT
Fremst sitter de norske ungene, de i finskjorter med lommepenger og flest klesskift.
Og så er det kvenene, sånn som naboene på andre siden av elva, eadni. De sitter bak de norske. Og så
helt bakerst, her hvor jeg sitter, er det oss. Vi. Lappjævlene.
Han sier det, eadni.
Når jeg ikke kan svare, når Biret ved siden av meg ikke kan svare.
Han blir rød i ansiktet og roper det.
Lappjævler, lappjævler.
Og eadni, jeg klarer ikke, da, eadni, jeg må le.

Brent jord (2014)

Finnmark 1944-1945. Andre verdenskrig går mot slutten, og russerne er på vei. Hitler beordrer benyttelse av den brente jords taktikk. Syv stemmer forteller sin historie fra denne tida.

Hadde premiere på Norsk dramatikkfestival 2015.

JENTUNGE

Nå har vinduene knust, og mor drar meg tilbake når jeg forsøker å gå inn i leiligheten, nei, nei,
roper far, få jentungen unna, og jeg gjør meg liten og blir en flue, flyr vekk, men ikke helt, og
så, når de ikke lenger sperrer veien, flyr jeg inn etter dem, og ser glasset utover gulvet, og bok-
hyllene som har falt og sofaen som er delt i to, og tøyet som stikker ut av den, ligner på mose. Der
er teddybjørnen min, der ligger den, krop- pen, hodet ser jeg ikke, og jeg flyr bort og jeg mister
vingene og jeg faller, og jeg treffer gulvet og dunker panna i den myke plysjen. Det tyter ut, tyter
ut av den, alt som var inni tyter ut.